Årets festspeldiktar fekk stor merksemd og Tarjei Vesaas’ debutantpris då ho kom med den oppsiktsvekkjande prosasamlinga Sterk sult, plutselig kvalme i 1998. 25 år og ni bøker seinare, kan ein lese den slåande tittelen på debutboka som eit motto for heile forfattarskapet hennar. I bok etter bok utforskar ho med kompromisslaus presisjon og detaljinnsikt vilkåra for omsorg og kjærleik, i ei tid der ubalansen mellom sterkt begjær og mental distanse ser ut til å skape ei intens og evigvarande uro.
Trude Marstein blei fødd i 1973 og vaks opp i Tønsberg, ho har gitt ut ei rekke romanar, essay og ei barnebok. Marstein har i tillegg omsett ei rekke andre samtidige forfattarskap til norsk frå svensk og dansk.
Opnar ei dør til det hjarteskjerande
Tittelen på den store gjennombrotsromanen, Plutselig høre noen åpne en dør, er foruroligande, og som alle Marsteins romanar er det eit ubehageleg rom vi opnar døra til. Her bur den kvinnelege hovudpersonen åleine med dottera si på fire år, men den store morskjærleiken utan atterhald, må ein leite etter i andre sine bøker. Som vi også ser i seinare romanar av Marstein, avgrensar og innskrenkar barnet livet til den vaksne, forstyrrar og avbryt arbeidet, grisar og rotar, hyler og skrik, og alltid kjem det i vegen for begjæret. Brutaliteten i maktforholdet mellom barn og vaksen er ofte hjarteskjerande – og smerteleg gjenkjenneleg – skildra.
Marsteins metode
Med beina godt planta i den realistiske romantradisjonen har Marstein så å seie utvikla sin eigen metode for å avdekke avstanden mellom livet slik vi drøymer og lengtar etter at det skal vere – og livet slik det er i alle sine tarvelege trivialitetar, drifter og kjensler. Og spørsmålet som alltid ligg under er, for å bruke ein annan av Marsteins strålande romantitlar: Korleis gjere godt? Og samtidig krevje sin rett, ta plassen sin, vere i arbeid, vere nyttig, vere lykkeleg, kjenne begjær?
Marstein har gjennom heile sitt forfattarskap bora djupt i denne materien, men med svært ulike tilnærmingar. I Gjøre godt tar Marstein kollektivromanen til eit nytt nivå når ho i løpet av ein sommarkveld lar 118 personar komme til orde, og viser såleis korleis vi verkar inn i kvarandre sine liv i stort og smått. I Så mye hadde jeg utforskar ho det menneskelege gjennom livsvala til den snart 60 år gamle Monika, som vi møter i alle livets fasar frå ho er 13 år. Tittelen peikar på den kjente barneregla der du tar ein neve småstein – så mye hadde jeg – kastar småsteinen i lufta og ser kor mykje du sit igjen med. Som regel veldig lite, og som regel er det heilt vilkårleg kva for nokre steinar du sit igjen med.
Det er ofte ei grunnleggjande fortviling i Marsteins romanar. I små augneblinkar finst lykke og lidenskap og ømheit, men alt glepp. Er det i det heile tatt mogleg å halde fast, bli verande, høyre til? Anja seier det slik i Egne barn:
"Det var den gongongen som slo løs i kroppen og hodet: alene, alene, alene, en ensomhet som strakte seg ut i tid og rom, jeg trodde hver gang den følelsen var evigvarende."
Men i romanen Ingenting å angre på, i seng med elskaren sin, finn den utru Heidi for ein augneblink ut av den evigvarande einsemda:
"Det er noe med måten du tar av deg klokken på, Mikkel", sa Heidi. "At du tar den av deg. For å tre ut av tiden! Ikke sant?"
Vanlege menneske skildra med stilistisk briljans
Trude Marstein får mykje ut av lite, som ho sjølv seier det. Det er ingen dramatiske hendingar eller eksentriske karakterar i bøkene hennar. Det er i skildringa av vanlege menneske og kvardagens detaljar, kjensler og små maktspel, at Marstein viser sin stilistiske briljans. Karakterane ser og ser og ser kvarandre, men dei ser ofte feil, misforstår og feiltolkar. Visst kan middelklassen vere utmattande i alt sitt sjølvmedvit og sine sjølvopptatte grubleri. Dei kan takke seg sjølv, tenker ein gjerne når ein les, men kan dei eigentleg det?
Marstein skriv med innleving og stor empati, og det er synd på menneska i universet hennar. I brå kast mellom sterk svolt og plutseleg kvalme, er vi i grunnen nokså hjelpelause. Og dette lærer vi av å lese Marstein sine romanar: Det hjelper lite å pirke og grave i alt som er skrøpeleg og feil og stygt i dei korte liva vi lever. Det beste vi kan håpe på – er å sjå stort på det. Slik Anja gjer, etter ei selsam helg på dugnad med den nye storfamilien for å male torpet. Med eksar og nye kjærastar, mine og dine barn, barns nye kjæraste, ein hund og fandens oldemor er det duka for små og store oppvaskar, harde skuldingar, passiv-aggressive og aggressive utspel, mødreopprør og mødreoppgjør. Men når huset er ferdig måla, står det der, så raudt og fint, lada med alt som har vore og er, då kan «Alt annet (...) holdes ut og takles i lys av det. Et oppdrag er utført. En felles bragd».
Trude Marstein har utført ei stor bragd med sitt markante forfattarskap. For kvar bok stadfestar ho og styrkar posisjonen sin som ein av dei viktigaste forfattarane i norsk litteratur.
Vi gratulerer Trude Marstein som årets festspeldiktar!
Arbeidsutvalet ved Norsk Forfattersentrum Vestlandet
Marit Eikemo
Her finner du hele programmet til De litterære festspill 2024
Medvirkende
Kyrre Andreassen debuterte i 1997 med novellesamlingen Det er her du har venna dine. Siden har han utgitt novellesamlinger, romaner og teaterstykker, og i 2007 fikk han Sultprisen for sitt forfatterskap. I 2016 utgav Andreassen romanen For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges, som han også ble nominert til Brageprisen for.
Bjarte Breiteig har skrevet tre kritikerroste novellesamlinger: Fantomsmerter (1998), Surrogater (2000) og Folk har begynt å banke på (2006). Han mottok Aschehougs debutantstipend for Fantomsmerter. Breiteigs første roman, Mine fem år som far (2014) fikk gode kritikker og ble nominert til P2-lytterens romanpris. I 2021 utgav Breiteig romanen Tøyeneffekten.
Preben Jordal er litteraturviter, kritiker, oversetter og redaktør. Han har vært redaktør for tidsskriftet Vinduet og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Vagant. Jordal anmelder bøker for Aftenposten og har også vært litteraturkritiker i Morgenbladet og Klassekampen. Det siste året har Jordal vært styreleder i Norsk kritikerlag, men avsluttet vervet i april da han begynte i sin nye jobb som forlagsredaktør i Verbum.
Olaug Nilssen debuterte som forfatter i 1998 med romanen Innestengt i udyr, og fikk stor oppmerksomhet i 2005 for ungdomsromanen Få meg på, for faen (2005). I 2017 fikk hun Brageprisen for Tung tids tale, hvor hun skriver om det å være mor til et funksjonsnedsatt barn. I 2019 mottok hun Doblougprisen for forfatterskapet sitt, og hun har også fått Fritt Ords pris sammen med Bjørn Hatterud og Jan Grue i 2021. Den foreløpig siste romanen hennes Uønska åtferd, kom i fjor.
Monica Isakstuen debuterte som forfatter i 2011 med romanen Avstand. For romanen Vær snill med dyrene (2016) ble hun tildelt Brageprisen. Romanen ble også nominert til P2-lytterens romanpris. Isakstuen er også dramatiker, og har utgitt en rekke drama. I 2023 mottok hun Den nasjonale Ibsenprisen for dramaet Dette er ikke oss (2022). De små jentene er hennes nyeste roman.
Dag Johan Haugerud er forfatter og filmskaper. Han debuterte som forfatter med romanen Noe med natur (1999). I 2016 mottok han P2-lytterens romanpris for Enkle atonale stykker for barn. I tillegg til romaner har han utgitt flere filmmanus. Spillefilmen Som du ser meg (2012) vant en rekke priser, deriblant Amandaprisen for beste regi og beste manus. Hans nyeste film, Sex, hadde premiere i mars 2024.
Tron Jensen debuterte som forfatter i 1990 med romanen Mannen som elsket chilenere. Jensen er kjent for sine stramt komponerte romaner om middelaldrende menn som rives mellom det sublime og det banale. Jensen har også arbeidet som anmelder av blant annet klassisk musikk og jazz i Dagens Næringsliv. Hans syvende roman, Lundin, ble utgitt i 2023.
Hanna Stoltenberg har studert engelsk litteratur ved Universitetet i Bristol, og jobbet som frilansjournalist for Aftenposten K, D2 og Morgenbladet. Hun debuterte med romanen Nada i 2019, som hun fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. «Liker du Trude Marsteins bøker, er dette rett bok for deg», skrev litteraturkritiker Siss Vik i NRK.
