La oss tenke: Hvis det ikke hadde vært for dramatikken – hvis Jon Fosse i løpet av de siste ti åra ikke hadde skrevet 20 skuespill som var blitt oppført på 240 teaterscener i 36 land i fire verdensdeler … hvis han ikke var den mest spilte norske dramatikeren etter Ibsen og den mest spilte dramatikeren i Europa de siste sesongene – hva hadde vi stått igjen med da?
Ti romaner, fem diktsamlinger, essaysamlinger, bøker med kortere prosa, bøker for barn – et betydelig forfatterskap, selv uten dramatikken. Nå er det naturligvis ikke på grunn av produktiviteten vi har utnevnt Jon Fosse til Festspilldikter, nei det er på grunn av kvaliteten, det høye litterære nivået han har holdt, over tid.
Og helt siden han debuterte med romanen Raudt, svart i 1983, har Jon Fosse konsekvent gått sin egen vei. I romanene har han skapt sitt egne rytmiske og, ja kall det plastiske språk, hvor ordene ikke bare får betydning, men også virkning.
I diktene, med sine gjentakelser og variasjoner, finner vi en inderlighet og et alvor som åpner sinnet. Og i skuespillene, åpne, reine, lager Fosse et skapende rom, for skuespillerne, for oss. Jeg tror Jon Fosse lytter seg fram, for i alt har skriver, skriver han fram en undring. «Eg meiner alt eg har skrive er ein slags draum, eg,» sier han selv i et intervju.
Født i Haugesund i 1959, oppvokst i Strandebarm, bosatt i Bergen. Festspilldikteren Jon Fosse er ganske enkelt en av våre aller fremste forfattere, uansett sjanger. Hans verdensberømmelse rokker ikke ved det.
