Mellom Irr! Grønt! (1969) og 16.07.41 (2002) finner vi en rekke romaner, som 25. septemberplassen, Romanen 1987, Ellevte roman, bok atten og Genanse og verdighet. Disse kan ved behov illustrere forskjellige faser av forfatterskapet, men det som slår en leser, er vel først og fremst de innbyrdes likhetene.
Tematisk har Solstad med sine romaner foretatt en rekke prøver av grunnforholdene i vårt land. Med sterk kunstnerisk vilje har han boret seg igjennom samfunnets overflate og ned til den dypeste grunn. Særlig har han vært opptatt av den sulten vi føler når vi er mette.
Hans opptatthet av norsk historie, de særegne vilkår i Norge og vår mentalitetsutvikling, har likevel ikke ført til heilnorske A4-romaner. Kunstnerisk har han seiret ved å ignorere Norsk Standards normer for romanskriving.
Hos Solstad er det f.eks. ikke den dagligdagse dialogen mellom to likeverdige karakterer vi møter, men monologen. Rettere sagt den indre dialogen. For hans karakterer nages av tvil, martres av ubehag, og fører uopphørlig nærgående samtaler med seg selv.
Og i stedet for å bygge opp en tradisjonell Intrige ved å la hvert kapittel tilsvare scenen i et skuespill, skriver Solstad åpenbart om det som fascinerer ham – og kun det. Han finner noe som dirrer, og følger fascinasjonen til den er uttømt hvor enn det bærer. Først da skriver han om noe annet, som også fascinerer ham.
Som lesere kjenner vi straks igjen den energien, intensiteten og konsekvensen som bøkene er skrevet med – og vi blir selv fascinert. Solstad har skapt et romanspråk som umiskjennelig er hans, et språk som uttrykker noe dypt som umiskjennelig er hans, et språk som uttrykker noe dypt menneskelig. Slik har Dag Solstad sørget for at vi alltid er spente på ham.
