hagen har åpnet et ord

og lagt det fra seg i gresset

en svarttrost plukker det opp

og gir det tilbake

til det gamle bjørketreet

jeg står under tunets største krone

en sen junikveld

et øyeblikk glemmer jeg

at om noen ser meg stå her

vil de tenke at jeg er et menneske

Nettenes hage kan leses som en poetikk like mye som en kjærlighetserklæring, en takksigelse til språket, til naturen og til det i naturen som gir liv. I Kjersti Bronken Senderuds dikt er den yrende, frodige hagen opphav til skriften, som i denne rike og myldrende samlingen søker inn mot alle tings opphav, mot en ontologisk kjerne.