Ingar Johnsruds forfatterskap består av tre romaner om politietterforsker Fredrik Beier, barneboken Fargerne og den store honningkrigen (2018), samt de to frittstående spenningsromanene Gudmoren (2020) og Patrioter (2023). Alle bøkene er utgitt av Aschehoug forlag, der Johnsrud også sitter i styret i forfatterklubben. Allerede fra debuten med Wienerbrorskapet i 2015 har Johnsrud vært en gjenganger på bestselgerlistene og et kjært navn for norske krimlesere, men at han også brenner for litteraturpolitikk og kunstnerøkonomi har kanskje vært mindre kjent?

Vi kommer tilbake til det politiske snart, men først skal vi bli litt bedre kjent med den eneste kandidaten til styreledervervet i Norsk Forfattersentrum. 

Holmestrand

Norsk Forfattersentrum består av fem kontor fra Tromsø i nord, til Kristiansand i sør som jobber for at litteratur skal kunne skrives og formidles i hele landet. Vi er derfor over middels interessert i geografi, og ber først Johnsrud plassere seg selv geografisk:

– Hvor kommer du fra, og hvor bor du nå?

– Jeg vokste opp i Holmestrand i Vestfold, og flyttet først fra hjembyen da jeg skulle studere i Oslo. Bortsett fra et par år med filmvitenskap på Lillehammer, har jeg bodd i Oslo hele mitt voksne liv, og har i dag kone, tre barn og hund som vel gjør at jeg sitter fast i denne byen til evig tid.

– Var det et etablert litteraturmiljø i Holmestrand da du vokste opp?

– Nei, Holmestrand er nok ikke en by med veldig sterke litterære tradisjoner, selv om forfattere som Kåre Holt, Olav Duun og Nils Kjær alle hadde bånd til byen. Dessuten har de fått et innmari fint bibliotek! Sent i tenårene jobbet jeg på et sykehjem der en av beboerne var en kjent norsk forfatter. Det var den første gangen jeg møtte en ekte forfatter på nært hold, og det gjorde veldig inntrykk på meg.

Johnsrud er utdannet journalist. Etter utdannelsen har han jobbet en kortere periode i NRK og nesten 15 år i VG. Han forteller at det var i VG ideen om å skrive skjønnlitteratur dukket opp:

– Den første boka skrev jeg uten å fortelle det til andre enn kona mi. Jeg hadde vært i VG i 11–12 år, og over tid hadde det vokst fram en lyst til å skrive noe annet enn journalistikk. Da førsteutkastet var ferdig, kontaktet jeg en av litteraturjournalistene våre for å få råd om veien videre. 20 minutter senere fikk jeg til svar at hun hadde fikset et møte med Øyvind Pharo, som var Jo Nesbøs redaktør i Aschehoug på den tiden. Det kom brått på, men ble starten på et langt samarbeid og vennskap mellom Øyvind og meg.

Johnsrud forteller videre at det først var gjennom skrivingen han kom inn i et litterært miljø:

– Gjennom forlaget ble det åpnet en ny verden. Jeg har stor glede av å treffe andre skrivende folk, og de mange brennende sjelene som finnes der ute i bokbransjen, på biblioteker og festivaler. Nå for tiden prøver jeg å delta på arrangementer på Litteraturhuset, og gjøre meg kjent med interessante bøker og forfatterskap.

Heltidsforfatter

Debutromanen Wienerbrorskapet ble, som mange vil huske, en stor suksess, og Ingar Johnsrud kunne derfor kjapt realisere det som for de fleste forfattere forblir en drøm: Å skrive på heltid.

– Debuten gikk mye bedre enn jeg hadde trodd. Den solgte bra her hjemme, og ble også solgt til utlandet. I løpet av de neste 1,5 årene forsto jeg at jeg måtte velge mellom VG og forfatterskapet. Da redaksjonen nedbemannet og det ble tilbudt sluttpakker, tenkte jeg at jeg kom til å angre resten av livet dersom jeg ikke grep den sjansen.

– Var det et riktig valg sett i ettertid?

– Ja. Selv om forfatteryrket er usikkert, med varierende økonomi og perioder hvor en stort sett er sitt eget selskap, har jeg ikke angret. Skrivingen gir meg veldig mye. Av og til blir utfordringen å klare å slå av jobbhodet, slik at en ikke er på jobb hele døgnet.

– Mange heltidsforfattere får det til å gå rundt med en «lappeteppeøkonomi», men du har stort sett kunne leve av bokinntekter?

– Ikke bare. Jeg skriver også for film og tv. Det er en fin kombinasjon synes jeg, for det er en anledning til å samarbeide med andre, jobbe med prosjekter av kortere varighet enn tiden det tar å skrive en bok, og jeg får jobbe med tekst og drama på en annen måte.

Ny spiller til gamerlandslaget

Da vi intervjuet nyvalgt DnF-leder Bjørn Vatne i forkant av årsmøtet i Forfatterforeningen, kunne han avsløre at han er en ivrig gamer. Vatne tøffet seg til og med med at han kanskje var landets beste forfattergamer, men det er ikke Johnsrud så sikker på:

– Jeg leste at Bjørn mente at han kanskje var Norges beste forfattergamer, men der vil jeg gjerne utfordre ham. Jeg er glad i Football Manager og ulike former for strategispill, som Crusader Kings og Hearts of Iron. Da får jeg brukt noen timer på å dyrke nerden i meg.

Medlemmer som er opptatt av fotball, bør ellers notere seg at det er Ipswich og Skeid som gjelder for Ingar Johnsrud. Det er med andre ord ingen medgangssupporter som stiller til valg som styreleder for Norsk Forfattersentrum. 

Oppmerksomhet, synlighet og rammevilkår

I tillegg til å være journalist i VG, har Ingar Johnsrud også vært ansattrepresentant i mediehusets styre, og er nå med i styret i forfatterklubben i Aschehoug.

– Hvordan ser litteraturverdenen ut fra din kant av bok- og mediebransjen?

– Jeg opplever at mange forfattere og forlag rett og slett sliter med å nå fram i media. Det anmeldes færre og færre bøker, og mediene går oftest etter de aller største navnene. Dermed er det mange dyktige forfattere og gode bøker som leserne rett og slett ikke får vite at eksisterer. Da jeg begynte i VG hadde vi en dobbeltside hver søndag viet til bokanmeldelser. Slik er det jo ikke lenger. Morgenbladet, Klassekampen og enkelte regionaviser har fortsatt en viss bredde i anmelderiet sitt. All ære til disse, men de når bare en liten del av befolkingen. En annen stor utfordring er selvsagt alle tidstyvene som har vokst fram med den nye teknologien. Sosiale medier og diverse TV-strømmetjenester har gjort kampen om lesernes tid beinhard.

– Hva er de største utfordringene for forfatterne i årene som kommer?

– Den største enkeltsaken er forfatterøkonomien. Boksalget faller, og folk bruker mindre tid på bøker. Strømming av lydbøker har fått et oppsving, men for de fleste forfattere kompenserer ikke strømmeinntektene bortfall av boksalg. I tillegg står vi forfattere, som så mange andre, overfor en revolusjon når det gjelder kunstig intelligens. På dette punktet er jeg fatalist. Det er som med Gutenbergs trykkpresse. Du kan like det eller ikke, men det kommer, og kunstig intelligens vil påvirke mange sider av forfatterlivet. Måten bøker skrives på,  hvordan de bearbeides, distribueres og spres. Da er det viktig å utarbeide gode rammeverk, blant annet for å skille menneskeskapt fra maskinskapt.

Johnsrud er spesielt urolig for oversetterne: 

– Kommer vi til å ha oversettere om 15–20 år? spør han seg. – Og hva gjør teknologien med kvaliteten på oversettelsene? Jeg har selv opplevd å få side opp og side ned med gode spørsmål fra oversettere som vil at oversettelsene skal være helt presise. Vil en kunstig intelligens være i stand til å gjøre den samme jobben, med et lite språk som vårt? Oversetterne sitter på en unik kompetanse, og vi forfattere er tjent med at de har gode arbeidsvilkår.

– Apropos oversettere: Jan Christopher Næss har foreslått en vedtekstendring som vil gjøre det mulig også for oversettere å bli medlem i Norsk Forfattersentrum, mens Ellisiv Lindkvist foreslår å gjøre det enklere for dramatikere å bli medlem. Det nåværende styret støtter begge forslagene, men hva mener du?

– Det første jeg tenker er at her skal man ha respekt for årsmøtet og det som blir besluttet der. Men jeg mener at begge forslagene er godt begrunnet, og bør danne grunnlag for en god debatt. 

Vil samarbeide med alle

Ingar Johnsrud er en av forfatterne som er medlem i både Den norske Forfatterforening og Forfatterforbundet. Han har notert seg at Norsk Forfattersentrum ikke har vært en høylydt aktør i debatten om fordeling av kunstnerstipend, og mener denne «nøytralitetslinjen» er klok:

– Det er veldig viktig at Norsk Forfattersentrum er der for alle forfattere. Hos Forfattersentrum skal alle føle seg sett og velkommen, uansett annen organisasjonstilhørighet.

Gratisarbeid

Norsk Forfattersentrum ble stiftet for å skaffe forfattere honorerte oppdrag. Som en konsekvens av dette jobber vi stadig med å bekjempe gratisarbeid i bokbransjen. Senest i forbindelse med den forlagsdrevne Krimfestivalen der Ingar Johnsrud var på programmet.

– Hva mener du om at forfattere må jobbe gratis for forlag med begrunnelse om at det er lanseringsarbeid?

– Rent prinsipielt mener jeg at det er en uting. Alle andre som er på jobb på disse arrangementene, enten det er forlagsfolk, lydfolk eller de som serverer maten, får betalt. Det er noe pussig i at kulturarbeidere forventes å stille opp gratis. Med Krimfestivalen er det ekstra vanskelig fordi det er våre egne forlag som ikke betaler honorar. Det gjør det vanskeligere i møte med andre oppdragsgivere, som selvsagt noterer seg denne praksisen. Dette håper jeg at Forfattersentrum vil fortsette å ha fokus på.

Frykter ikke manglende kontinuitet

Ingvild Solstad-Nøis er innstilt som ny nestleder i Norsk Forfattersentrum. Dersom valgkomiteens innstilling går gjennom, vil Norsk Forfattersentrum med andre ord få både ny styreleder og ny nestleder etter årsmøtet 19. april. Ingar Johnsrud frykter likevel ikke for manglende kontinuitet i styret.

– Jeg hadde gleden av å være observatør på et styremøte rett før påske. Her sitter det svært flinke folk med masse kunnskap og kompetanse som blir videreført. Vi som er nye kommer sikkert til å stille mange dumme spørsmål, men vi stiller jo til valg fordi vi er oppriktig interessert i og ønsker å jobbe med problemstillingene vi har snakket om.

Forfatterøkonomi og Forfattersentrum-økonomi

Ingar Johnsrud ble medlem i Norsk Forfattersentrum i 2016, og forteller at han alltid bruker Forfattersentrum når han er ute på oppdrag:

– Det har virkelig forenklet hverdagen min, og det er et stort pluss å slippe å ta de ubehagelige samtalene om honorar. Norsk Forfattersentrum sørger videre for at man får dekket reiseutgifter og diett, noe som jo er viktig i et langstrakt land som vårt. Forfattersentrum har også sørget for at minstesatsene følger prisutviklingen i samfunnet ellers. Vi må også skape forståelse for arbeidsforholdene våre, og kjempe videre for nye økonomiske rettigheter som pensjon, sykelønn og gode forsikringsordninger.

– En annen viktig sak er Forfattersentrums egen økonomi. Vi må skape en forståelse hos politikere og departement for den nøkkelrollen Norsk Forfattersentrum spiller i møtet mellom leserne og forfatterne. Min egen erfaring er at når du først får trukket folk ut av sofaen, så har veldig mange glede av møtet mellom lesere og forfattere. Tilbakemeldingen er ofte at leserne gjerne vil delta på flere slike litteraturarrangementer. Men da må det finnes et godt og kontinuerlig tilbud, over hele landet. Først da klarer man å bygge et publikum. Et minimum for å sikre dette må være at Norsk Forfattersentrum får økonomi til å fylle stillingene som i dag står vakante. 

– Har du tenkt noe på hvordan vi kan få bevilgende myndigheter til å ta konsekvensen av dette?

– Jeg har hørt argumentet om at Norsk Forfattersentrum blir oppfattet som en del av kulturbyråkratiet, og at det er få politikere som går til valg på å gjøre byråkratiet større. Det er imidlertid å snu saken fullstendig på hodet. Uten Norsk Forfattersentrum måtte hver enkelt forfatter forhandlet honorar og sendt ut egne fakturaer og reiseregninger som alle bibliotek og festivaler i neste omgang skulle håndtere. Det ville ført til uendelig mye mer byråkrati. Det er derfor viktig å få fram budskapet om at Norsk Forfattersentrum er effektiviserende, det sikrer forfatterne gode og rettferdige vilkår og rettigheter, det sikrer befolkningen gode kulturopplevelser av høy kvalitet, og det reduserer byråkratiet.