NTNUs litteraturpris 2023 til Flukt av Carl Frode Tiller, Aschehoug, 2021

Familierelasjonar, død og sorg er kanskje nokre av dei mest klassiske motiva som blir tekne opp av skjønnlitteratur, og ein skulle kanskje tru at det er vanskeleg å snakke om dei på ein original eller nyskapande måte. Men Flukt av Carl Frode Tiller er ein roman som overraskar og utfordrar lesaren. Boka tek utgangspunkt i ganske konvensjonelle premissar: Elisabet og Sakarias har mista barnet sitt, Johannes. Sorga over han har komme mellom dei, og dei skal vere den første jula åleine. Men så byrjar det å skje noko uvanleg, både med sjølve forteljinga og korleis ho blir fortald. Plutseleg blir ein usikker på kven si stemme ein høyrer.

I forlaget si omtale av romanen heiter det at «Flukt […] strekk seg eit stykke utover det me til vanleg oppfattar som realisme». Denne setninga lovar mykje, og Tillers roman klarer å oppfylle dette løftet. Ved å manipulere forteljarstemmer og -perspektiv, og dessutan rommet og tida i romanen, skaper forfattaren ei stemning som framandgjer, liksom i ein draum, slik at det magiske begynner å sive inn i den elles realistiske forteljinga. Lesaren kan la seg forvirre av det grepet, men det er også dette som er poenget til romanen – for sorg og fortviling kan skape forvirring og framandgjering.

I Flukt får vi eit innblikk i forholda mellom dei levande og dei døde, der også dei som har gått bort får si eiga stemme og sitt eige narrativ. Denne polyfone effekten fører lesaren nærare det umoglege svaret på dei evige spørsmåla: Kven er vi i møte med døden? Kva skjer med ein familie når eit barn plutseleg døyr? Er to menneske i stand til å finna nok kjærleik i seg sjølv og kvarandre til å vera saman etter eit tap som tvingar dei til å definere livet på nytt?

Flukt er ein roman om kommunikasjon som går i oppløysing, mellommenneskelege relasjonar og familieintrigar. Dette skriv Tiller meisterleg om i bok etter bok, noko som gjer Flukt til ein del av det store litterære prosjektet til forfattaren.

Å skape eit litterært verk som speler på dei mest klassiske motiva i kulturhistoria, samtidig som det utfordrar den konvensjonelle romanforma på ein så dristig, men samtidig litterært elegant måte, er ein stor prestasjon. Flukt er ei suveren bok om eksistensiell smerte kvar av oss kjenner på. Ei forteljing om sårbarheit, fortviling og den desperate trongen til kjærleik og anerkjenning som den universelle menneskelege erfaringa.

Samtidig utfordrar verket grensene for det vi vanlegvis forstår som ein moderne roman, noko som gjer Flukt til eit eineståande fenomen på den norske bokmarknaden dei siste åra.

Det er trygt å seie at Flukt stadfestar Tillers store internasjonale gjennombrot som forfattar av verdsklasse.

Man skulle kanskje tro at det ikke var så mye nytt å si om andre verdenskrig, men i Wehrmacht i Norge: på vakt i krigens skjebnesone, gir Torgeir Ekerholt Sæveraas oss det første sammenhengende verket om de tyske soldatenes tilværelse i Norge. Ved hjelp av tidligere ubrukt kildemateriale, som inkluderer brev, dagbøker og rapporter fra det tyske Wehrmacht gir Sæveraas et levende bilde av okkupasjonsmaktens hverdag, og viser hvordan den tyske hærens enkeltpersoner i større grad enn tidligere antatt var bærere av den samme ideologiske innstillingen som det tredje riket som helhet. På elegant vis skriver Sæveraas fram den ideologiske indoktrineringen som fulgte den militære opplæringen, og hvor nødvendig soldatenes overbevisning var for den militære framgangen nazi-regimet opplevde i begynnelsen av andre verdenskrig.

Skjetnes debut, diktsamlingen Skare, kjennetegnes av eksistensiell dybde, sterk poetisk slagkraft og nydelig klangrikdom, i et gammelmodig, dels konstruert nynorsk som kan minne om stilen til Vesaas. I det ytre handler samlingen om to menneskers møte med et fremmed, iskaldt kystlandskap. Det lyriske «eg» (han) og «du» (hun) slår seg ned i et hus, de utforsker naturen i flere årstider, det oppstår konflikter og brudd. Skjetne får frem et særegent narrativt driv som skaper dynamikk og spenning. Samtidig står diktene seg godt som enkeltdikt. Skjetne skildrer respektfulle, utforskende og vare møter med en fremmed natur som «eg» og «du» sakte gjør til sin.

Bondevett er ei sjelden bok, formet av et liv der det å være bonde i Namdalen har hatt en sentral plass. Erfaringer fra tilværelsen som bygutt, student, dreng, veterinær og bonde gir forfatteren et originalt utsiktspunkt for å beskrive utviklinga i norsk landbruk i etterkrigstida. Samtidig bruker han  det som utgangspunkt for en kvass kritikk av jordbrukspolitikken i samme periode og konsekvensene denne politikken har for mennesker, dyr og miljø.  Boka fyller sitt sentrale begrep, bondevett, med nytt innhold: som kunnskap og handlekraft utviklet gjennom generasjoner i jordbruk basert på landskapsforvaltning og dyrevelferd.

Bygården er ei velkomponert bok som vever sammen fotografier og tekst til en mangedimensjonal fortelling om norsk velferds- og boligpolitikk. Med utgangspunkt i en bygård i Oslo sammenstiller forfatterne personlige fortellinger med statistikk og kunnskap om norsk boligpolitikk de siste hundre år. Gjennomarbeidet stil og tone gjør boka lett å lese og engasjere seg i. Boka forteller om liv både på innsida, på utsida og i skyggen av det som kalles ‘boligmarkedet’. Slik blir vi minnet om at det er mange og forskjellige måter å betrakte bolig på, og om at penger, boliger og mennesker henger sammen og skaper forutsetninger for hverandre i det såkalte markedet.

«Livet i luftene» er et særdeles originalt estetisk prosjekt. Arild Vange bruker sin bakgrunn som lyriker og oversetter til å veve et flettverk av stemmer, tekster, klanger, tanker og sansninger til et komplekst og fantasirikt verk. Fortellerne er svarttroster som orkestrerer sanger om sine tidligere menneskeliv, filosoferer over kunsten og binder lufta i Trondheim til bayerske luftlag.

Boken er et eksempel på eminent fagformidling til en bred offentlighet. I dialog med de senere årenes globale finanskrise, forklarer forfatter Maria Berg Reinertsen grunnlaget for vår verdensøkonomiske orden ved opprettelsen av Verdensbanken og Pengefondet på 1940-tallet. /.../ Blandingen av solid faglig innhold, reflekterte samfunnsanalyser og en sofistikert litterær form gjør Reisen til Bretton Woods til et beundringsverdig stykke sakprosa.

Seismiske smell er stor og nyskapende romankunst om litteraturens evige tema – havet, døden og kjærligheten … Romanen er lærd, kritisk og poetisk på samme tid … Ved å binde sammen ulike former for viten og erkjennelse, byr Seismiske smell på ny kunnskap om livet i havet og vår forvaltning av det. Seismiske smell er et uvanlig ambisiøst litterært prosjekt som lykkes med å gjøre det skjønnlitteraturen på sitt beste makter: Å formidle sammenhengene mellom det enkelte menneskets tanker, følelser og livserfaringer og den ytre verdens mangfoldige fenomener. Den er et lysende eksempel på litteraturens evne til å skape nye og uventede blikk på en sammensatt virkelighet [...]