Norsk Forfattersentrum skal skape kontakt mellom forfatter og publikum.  Hva er dine erfaringer som formidler?

Første gang var det skremmende og rart å stå foran 26 åttendeklassinger med ei bok mellom hendene. Hva skal jeg lære dem? Greier jeg å fylle timen? Kommer jeg til å huske det jeg skal si? Men det gikk fint og etter hvert ble det veldig, veldig gøy!

For meg er det to høydepunkt ved ethvert skolebesøk. Det ene er når skriveroen senker seg. Det er utrolig fint å gå langs radene og se ned på blyantene som metodisk beveger seg bortover arket. Det andre er etterpå, når de leser høyt og vi diskuterer. Særlig fint er det når gutter læreren har advart meg mot, leser høyt for første gang eller de stille jentene tar plass.

Jeg er også veldig glad i å lede samtaler med andre forfattere på scenen. Jeg er en urnysgjerrig person og setter stor pris på å få stille spørsmål om en forfatters arbeidsmetode og materiale.

I strategisk plan står det at Norsk Forfattersentrum tar initiativ til, kvalitetssikrer og løfter fram nyskapende litterære produksjoner via Litteraturbruket, som er en integrert del av organisasjonen. Hva er dine tanker om dette?

Jeg mener vi er på god vei i dette arbeidet, men at en del gjenstår. Vi deler ut produksjonsmidler, kurser og driver fram gode og nyskapende produksjoner. Vi må også jobbe for at produksjonene får et langt liv på veien. Samtidig skal vi ikke glemme det tradisjonelle forfatterbesøket. Vi formidler flest tradisjonelle forfatterbesøk og her er vår rolle å fortsette det gode arbeidet vi har gjort i mange år.

Hvordan ønsker du at Forfattersentrum Litteraturbruket skal være i forhold til Kulturtanken, den nye enheten for Den kulturelle skolesekken?

Mye er fortsatt uavklart i forbindelse med Kulturtanken. Det jeg kan si er at vi gleder oss til å bruke vår kunnskap og erfaring i møtet med Kulturtanken. Vi setter også pris på den gode dialogen vi har med dem og ser fram til videre samarbeid.

Skal vi være ledende i nye formidlingsmåter?

Ja, det er mange måter å formidle litteratur på, og vi skal både ivareta tradisjonelle formidlingsmåter og være pådriver for nye. Produksjonsmidlene våre er i så måte  et viktig verktøy. Her kan vi skape spennende produksjoner med helt andre innganger til litteraturen enn det vi er vant til.

Er det forskjell på det å formilde skjønnlitteratur og formidle sakprosa?

Både ja og nei. I begge tilfeller handler det om forfattere og som bedriver skrivekunst. Forskjellen ligger i hvilket materiale de behandler. Sakprosaforfattere blir nok oftere enn skjønnlitterære forfattere bedt om å formidle saksinnholdet de skriver om. Det er selvsagt flott, men jeg er opptatt av at å sette søkelyset på at selve skrivingen har mye av det samme ved seg. Når det gjelder dramaturgi, komposisjon, språkarbeid osv. er det mange fellestrekk mellom sakprosaister og de skjønnlitterære. Jeg tror det kunne vært spennende å se flere møter mellom sakprosaister og skjønnlitterære forfattere.

Hvordan ivaretar vi bredden i litteraturformidlingen?

Forfattersentrums ansatte har Norges beste kompetanse på litteraturformodling og kjenner bredden i medlemsmassen. Jeg er trygg på at denne kompetansen sikrer et mangfold av stemmer i litteraturformidlingen.

Hva er den største utfordringen for litteraturformidling i fremtiden?

Kvalitet og honorarer.

Litteratursamtaler og annen formidling av litteratur har hatt en stor oppsving i seinere år. Da er det viktig å hindre at kvaliteten blir dårligere. Litteraturformidling kan være  kunstutøvelse i seg selv, men det kan like gjerne bli platt markedsføring. En av Forfattersentrums viktige oppgaver er å sikre at nivået er høyt og at møtene mellom forfattere og publikum blir interessante.

Ellers må vi fortsette arbeidet med honorarene. Formidlingshonorar er en bærebjelke i en mager forfatterøkonomi. Norge går nå inn i en ny og utfordrende tid, da kreves det en ekstra innsats for å sikre og å øke honorarene.

‍