Triztan Vindtorn poesipris ble etablert av Drammen kommune i samarbeid med Aschehoug Forlag og Den norske Forfatterforening i 2013, og skal gå til en nålevende forfatter med stor betydning for norsk poesi. Prisen er på 100 000 kroner. Triztan Vindtorn poesipris har på kort tid etablert seg som en svært gjev utmerkelse, ikke minst på grunn av listen over tidligere vinnere: Øyvind Rimbereid, Pedro Carmona Alvarez, Øyvind Berg, Cecilie Løveid, Eldrid Lunden, Tone Hødnebø, Erling Kittelsen, Inger Elisabeth Hansen, Gro Dahle, Stein Mehren og Terje Dragseth har alle fått prisen.

I år er det altså Steinar Opstad, Jo Eggen og Mona Høvring som har muligheten til å komme med på denne listen. Årets jury har vært Henning Bergsvåg, Hans Kristian Rustad, Ted Granlund, Katrine Heiberg og Cathrine Strøm, mens det er Kulturminister Lubna Jaffery som vil stå for utdelingen på Drammensbiblioteket 21. mars.

Juryen om de nominerte

Under finner du juryens begrunnelse slik den er formidlet i pressemeldingen fra Drammensbiblioteket.

Steinar Opstad

Steinar Opstads forfatterskap står i en særstilling i norsk poesi. Det utstråler helt fra debutsamlingen Tavler og bud (1996) en integritet som inviterer leseren inn til en porøs nærhet, et sakralt rom som likevel sprekker opp i levende og personlige bilder.

Det er ikke et ufarlig sted dikteren inviterer til. «Opstads dikt kan være like fortærende som ild, like rammende som øks, både mot bibelspråk og dagligtale», skriver anmelder Tom Egil Hverven.

Opstad er også en kunnskapsrik og dedikert leser, og har gjennom gjendiktninger, essaystikk og redaktørarbeid bidratt til å løfte fram nye sider ved både etablerte og underbelyst forfatterskap. Han har vært og er fortsatt en livnærende kraft i den norske poesikroppen gjennom snart tretti år.

Jo Eggen

Jo Eggen har i fire og et halvt tiår vært en av de fremste i den norske litterære offentligheten, som poet og gjendikter. Aldri dominerende, men skarp, klar og politisk. Som gjendikter, konsentrert om russisk 1800-tallslitteratur, er han blant de mest betydningsfulle.

Hans oversettelser bevarer det særegne «skapt på et fremmed språk» samtidig som diktene står «på egne bein kunstnerisk», som litteraturforsker og kritiker Audun Johannes Mørch uttrykker det.

Den filosofiske holdningen i Jo Eggens forfatterskap er tydelig. Det er som han skriver allerede i debuten, Ting og tings skygger (1980): «Å trenge inn / til tingens innerste vesen / og ikke bli der». Gjennomgående viser samlingene hans en tro på dette grepet, en tro på at man gjennom et lyrisk språk kan nå inn til tingene, vise dem fram på måter som annet språk ikke kan, og en likeledes tro på diktet.

Mona Høvring  

Mona Høvring har med sine sju diktsamlinger ryddet seg en helt egen plass i norsk poesi. Ved å bringe eventyret, anekdoten og en språklig løssluppenhet inn i poesien har hun skapt et uttrykk som leseren umiddelbart vil gjenkjenne som Høvrings.

Språket er også umiskjennelig: et radikalt bokmål ispedd nynorske ord og gammelmodige uttrykk. Den skakke, egensindige ordbruken og den uærbødige omgangen med diktsjangeren skaper en følelse av uforutsigbarhet og frihet i lesningen. Her kan alt skje — og vi aner det allerede når hun innleder debuten IIK! Ein dialog (1998) med et Arkhilokos-sitat: «Nå er det ingenting som lenger kan forbløffe oss: / alt er blitt mulig, vi vedkjenner oss alt, / vi kan ikke benekte noe nå (…)». Det som følger, er en dypt original diktsamling lagt i munnen på Arkhilokos og (eks-)forloveden Neobulé, som leker med sitt romerske forelegg på våkent og freidig vis.