‍Heile programmet til Dei Litterære Festspel finn du her!

Livsgåtene

Et stykke ut i Tvillingfeber, Brit Bildøens tredje roman, sitter Ida og grandonkelen Jakob i det gamle familiehuset og snakker om livet og meningen med det hele. Huset er forlatt, de rydder og sorterer etter en familie der folk har hatt det med å forsvinne. Ingen vet hva som skjedde med Idas foreldre etter at de bare ble borte under de voldsomme urolighetene i Kongo i 1968. Da var hun fire år, og har siden levd med uvissheten, og med savnet, den uthulende følelsen av å mangle noe grunnleggende. Denne kvelden sier Jakob, som har vært vitne til hvordan Ida har lett og lett etter svar, at det også gjelder å vite når man skal la ting ligge – når man skal slå seg til ro med at svarene ikke er å finne. Han kaller det livsgåter. Vi har alle noen av dem, men for Ida står utspillet som forsvar for et overflateliv. Men er det så ille, da? svarer onkelen, og antyder at den som graver i ting, jo også kan grave seg helt bort. Ida lar seg ikke overbevise helt, men mumler det som er noe av et refreng i romanen: ”Det er dette med begge delar”.

Når jeg tenker på Brit Bildøens forfatterskap, tenker jeg akkurat det: Det er dette med begge deler. Er hun en forfatter som graver i dybden? Absolutt. I en bok som Sju dagar i august forteller hun om de etterlattes sorg åtte år etter 22/7, leter fram en smerte som er blitt mer og mer usynlig for omverdenen, og derfor også tyngre å bære – det handler om stillheten etterpå, som Rolf Jacobsen så treffende formulerte det i et dikt. Er hun en forfatter som holder seg på overflaten? Å ja, det hender. Den Don Quijote-inspirerte romanen Adam Hiorths veg er en samvittighetsfull beskrivelse av den elleville miljøverneren Jon Utskotts ulike påfunn, men det er opp til leseren å hente fram en betydning utover det som står. Er hun så en politisk forfatter? Klart det. I sin hittil siste roman, Tre vegar til havet, gir hun ordet til en kvinne som har vært gjennom en brutal adopsjonsprosess, og synliggjør misforholdet mellom det byråkratiske språket og den erfarte virkeligheten. De mer familiære dramaene, da, vil hun dit? Jo, dit også, i Mitt milde vesen får vi høre om ”dotterdolken”, disse uforutsigbare nålestikkene en mor kan gi en datter.

Bare en slik forfatter kunne sette seg fore å formulere et rolig, avbalansert forsvar for raseriet. Er det noe datteren i fremtiden skal få lov til, forsikrer en av Bildøens mødre, er det å være sint.

Sjangervariasjonen er stor i Bildøens forfatterskap, hun har skrevet dikt og romaner, essays og barnebøker, og i likhet med flere av sine litterære karakterer er hun også oversetter.

Like fullt har vi å gjøre med et konsistent forfatterskap, i den forstand at Bildøen er en forfatter som tidlig fant sine temaer. Starter man med Tre vegar til havet og leser seg bakover, vil man raskt erfare at hun i denne boka diskuterer et emne hun har vært opptatt av lenge. Å få barn eller ikke få barn, dét er spørsmålet for flere av Bildøens kvinner – fra Mona i Landfastlykke som forlater samboeren samme dag som hun skulle få et befruktet egg plantet i seg, til Mariann i Alt som er som spontanaborterer etter å ha blitt gravid med mannen hun elsker, til den navnløse kvinnen i Mitt milde vesen som legene gir diagnosen uforklarlig barnløs, før hun siden får en datter. Bildøen beskriver hvordan denne erfaringen utspiller seg helt konkret, hva det vil si å leve i en bestemt kvinnekropp, men hun har også en stillferdig interesse for det mer overordnete forholdet mellom liv og død: når noe er, og når det slutter å være. Dette kan komme til uttrykk gjennom en sosialantropolog som skriver avhandling om gravskikker, og har som ambisjon å vise at de døde lever blant oss – eller det kan vise seg som dugg på en vindusrute, disse små dråpene som oppstår i møtet mellom ”det levande livet og det døde livet”, for å si det med fortelleren i Landfastlykke.

Til slutt: Har man først begynt å legge merke til fugler, forteller kvinnen i Tre vegar til havet, er de overalt. Har man først begynt å legge merke til dem i Bildøens forfatterskap, er de også overalt, til stede som dyr, natur, små vesener å glede seg over. Og som varsler om en truet verden (trekkfuglene som ikke vender tilbake)? Påminnelser om livets flyktighet? Vi får la det stå åpent.

En liten gåte, der også.

‍