TALE TIL ADRIANSTUA
Kjære kolleger, hagefestdeltagere, venner av Adrianstua og støttespillere.
Gratulerer med 20-årsjubileet hvor dere enn er – på arbeidsrom, på stue eller kjøkken. I sør eller i nord.
Det er rart å treffes i et virtuelt rom.
Vi skulle hengt sammen i en hage.
Skjermen byr ikke på de samme sanselige opplevelsene og er vel et underlig sted for en hvilken som helst hagefest, men kanskje ikke like mye for Adrianstua som for beslektede litterære hagefester. Arrangementet sprang i sin tid ut fra en idé og et ønske om at det skulle være for alle – og det byr jo det virtuelle rommet på. Vi trenger ikke å forlate noe for å være sammen. Her trengs ingen billett og ingen invitasjon. Det er åpent for alle.
Og det ønsket vi også at hagefesten skulle være.
Den skulle ikke være for spesielt interesserte. Den skulle være for barn som for voksne, for fagbokforfattere og poeter. Den skulle ikke fungere som et sted for å se eller bli sett, den lovet ikke staselige omgivelser eller fantastiske blomsterrabatter, for huset var slitt og hagen hadde ligget brakk i mange år. Tanken var å åpne hagegrinda og invitere inn for å feire litteraturen på tvers av genre og salgstall, og når jeg lukker øynene nå kan jeg se for meg den aller første hagefesten, med kulørte lyspærer i trærne og en gedigen scene på grusgangen ned mot Sponhuset. Det er myk augustnatt og åpen mikrofon, det myldrer av folk, det offisielle programmet er for lengst over, men alt fortsetter – det er en fiolinist som aldri vil slutte å spille, og en poet som aldri ville slutte å resitere sine egne og andres dikt - så til slutt må vi bare ta strømmen og koble anlegget ned så hagen omsider kan falle til ro.
Den gangen hadde festen enda ikke fått sin form.
Jeg hadde flyttet inn i 1997.
I kontrakten min med Trondheim kommune stod det at jeg var pliktig til å holde ett offentlig arrangement i året. Dette var jeg selvsagt for. Målet var, slik jeg så det, at Adrianstua skulle være noe mer enn bare en bolig. Jeg ønsket at den skulle fungere som et bindeledd mellom Trondheims befolkning og det litterære miljøet i byen. Et sted for levende litteratur. Et sted der det ikke bare ble skrevet, men som folk visste om som et sted for det skrivende. Noe privat for den som bodde der selvsagt, men også et sted som på en måte tilhørte offentligheten. Som deltok i det litterære kretsløpet og som hadde boka og leseren i sentrum. Et sted som tilhørte byen, og som vi som bodde der hadde til låns.
Men hvordan?
Da jeg flytta inn, regna det gjennom taket.
Jeg var 27 år gammel og kunne få alt jeg eide inn i en personbil.
Vi kokte de første måltidene på stormkjøkken og fikk henta ei skuvseng hos en gammelonkel, den stod i fjøset på Vega og var brukt til å fore sauene med.
Resten av møblene ble raska sammen fra venner og loppemarked.
Det fantes ikke noe budsjett eller kapital for arrangementer.
Det første året designet jeg plakaten sjøl ved å ta bilde av en av spisebrikkene våre og mekke noe sammen på simpleste versjon av photoshop, blomstene til forfatterne som hadde bøker av året var roser hentet fra et gartneri; jeg fikk billig de som ellers ville gått på komposten.
Scenen var lånt.
Lys rigga av venner.
Bandene spilte for en slikk og ingenting og jeg husker ikke om vi betalte for strykekvartetten som spilte i det portene åpnet og folk kom strømmende inn.
Jeg husker stablene med bøker.
Bollene som ble bakt.
Festen ble holdt samme dag som Mette Marit og kronprins Håkon Magnus giftet seg, og vi hadde behørig lagt inn en pause i programmet for å gi rom for det, da flyttet vi tv-en opp i vinduskarmen og folk kunne følge seremonien fra stoler på plenen. Noen av oss tok begivenheten mer på alvor enn andre. Det sies at Anne B. Ragde bar tiara for anledningen – og samme kveld stod et band som senere skulle bli kjent som Gåte på scenen og spilte sin første konsert.
Dette var i 2001.
Også før dette forsøkte vi å åpne eiendommen for omverdenen.
Det var avduking av Adrian Posepilt-statuen allerede i 1997, og vi hadde julegrantenning året etter – for ikke å glemme avdukingen av det nye glassvinduet i døra, laget av den andre beboeren i huset på den tida, glasskunstneren og kunstmaleren Peter Sutton.
Men det var med hagefesten ting fant sin form.
Den var raus, eklektisk, åpen.
Alle var invitert.
Alle genre representert.
Det var barnebøker i bakhagen og basse på plena.
Ole Klemetsen bokset ved garasjen og det var bokbad og eget husband. Det bestod av medlemmer av forfatterlaget; Fartein Horgar, Fredrik Skagen, Åsmund Forfang, og undertegnede på vokal.
Da den offisielle delen av programmet var over fortsatte festen med bar og ølsalg fra kjellerbiten, og forbrødring mellom forfattere og artister.
Og så husker jeg spesielt da vi rasket med oss to lenestoler og en sofa fra en bruktbutikk kort tid før hagefest nummer to, for jeg skulle bokbade de ferske forfatterne Carl Frode Tiller, Johan Harstad og Frode Sander Øien, og da måtte man ha ordentlige møbler å sitte i.
Etter hvert kom flere samarbeid i stand, vi fikk årets hagekunstner, og det ble diktopplesninger og samtaler både i Jesperstua og i Sponhuset.
Og så, når festen er over og augustmørket senker seg, lukket stua seg for vinteren.
Jeg husker snøvintre med kattespor i oppgangen.
Høstløv på Posepiltstatuen.
De første vårdagene i hagen.
Jeg husker kvelder med litterær salong, julebord for laget. Nattbad og båltenning.
Adrianstua. Ikke bare min, men det også.
Et sted å bo i.
Et sted å skrive i.
Et sted å være i – på lån kanskje, men også en slags gave.
En tillitserklæring.
Et håndslag fra kommune, kolleger.
Stue, kjøkken, bad, gang. Trappa opp til loftet med de to soverommene.
Jeg husker forsøket på å dyrke reddiker og gulrøtter bak huset. Forsøket på å få spaden i jorda, høstinga av miniatyrgrønnsaker, intense på farge, men skrukkete og tørre og merkelige på form.
Jeg husker frosten på vinduene.
Herregud som vi frøys.
En gang mista jeg en sokk på gulvet i mellomgangen nede midt på vinteren, på vei fra vaskemaskinen i kjelleren og opp på loftet, og da jeg kom ned igjen var den hardspeika og så stiv av frost at da jeg plukka den opp fra ganggulvet stod den av seg selv.
Jeg husker at vi førsøkte å tine et rør som frøys en beinkald februar med en hårføner og seinere fant ut at røret var frosset med en solid ispropp 22 meter lenger borte.
Jeg malte stua rød innvending.
En båt fikk ny motor på tunet.
En gammel færing fikk plass i garasjen.
Her var det sjøsettinger og seine samtaler om alt.
Det var aldri så bra å være i stua som når den var full av folk.
Som når det var fest.
Og aller best var det når det var hagefest.
August ble måneden.
Budsjettene langsomt litt større.
Og da jeg forlot stua fortsatte det.
Arild Vange, Ingrid Storholmen, Mathias R. Samuelsen og nå Rune F. Hjemås har sammen med Norsk Forfattersentrum Midt-Norge og andre fylt hagen med litteratur, med latter og servering, med sang og kunst over to tiår.
Nå er huset satt i stand.
Hagen har gjenfunnet sin verdighet.
Stedet sin plass i offentligheten.
Etter trusler om riving og salg – har ting falt på plass.
Det er verdt å feire.
Så gratulerer med dagen. Til dere som var der da det startet, og til dere som skal sørge for at portene er åpne, litteraturen tilgjengelig, at Adrianstua forblir en rundkjøring i den litterære offentligheten også i årene som følger.
Takk for romslighet, åpenhet, og lenge leve litteraturen!
Gratulerer med dagen!
– Tale Næss
