I år er det ti år siden debuten din ble kronet med Tarjei Vesaas debutantpris. Gratulerer med jubileet! Har det runde tallet gitt deg anledning til å tenke tilbake på tiden som har gått?

Kjersti: Tusen takk!  Jeg har tenkt litt på det i det siste, ja. Kanskje fordi jeg igjen er på vei inn i romanbobla, samtidig som jeg har lest inn romaner fra flere år tilbake på lydbok. Jeg merker jo at jeg har utviklet meg, for det er en del jeg får lyst til å forandre på. Samtidig er det meningsløst å tenke sånn, bøkene er jo som de skal være, og det kan være nettopp bristene som er det interessante ved dem.

Eivind: Det er litt rart å ha holdt på så lenge, for dette med å skrive var en gang noe helt fresht og ukjent. Men ti år gjør at forfattergjerningen har blitt mer alvorlig. Jeg følger jeg sitter dypere i klisteret. Når jeg er ute og snakker om bøkene mine, vender jeg tilbake til den første boka mi med en slags glød. For jeg ser at den ligger som et slags fundament for alt jeg har gjort etterpå, enten det er snakk om det språklige, de tematiske interessene eller ulike formgrep. Så når det går ti år kan man begynne å se sånne ting, linjer og analogier i skrivinga. Skrivingen handler for meg mye om å søke sannheten i øyeblikket, mens ved å lese seg selv kan jeg begynne å se sammenhenger som jeg ikke hadde sett før, som så å si har trengt tiden for å bli framkalt.

Hvordan vil du si du har utviklet deg, når du ser på debutanten du var?

Kjersti: Jeg hadde ikke kunnet skrive debutromanen min på nytt nå, fordi jeg er ikke "der" lenger, og jeg kunne ikke skrevet "Barnet" for ti år siden. Jeg må vokse i skriveprosessen, og hver bok jeg har skrevet har forandret meg som menneske og forfatter. Debutromanen skulle redde meg, og det gjorde den på et vis også, hvilket var skremmende, for hva skulle holde meg flytende når den var ferdig? Jeg hadde et nytt prosjekt, men det var så løst og langt unna en roman, ikke noe jeg kunne forsvinne inn i. Jeg var så redd for at jeg ikke ville få til å skrive noe mer, og klarte derfor ikke å glede meg over det fine som skjedde med debuten. Men i dag kan jeg det, nå blir jeg ordentlig glad når jeg tenker på debutantprisen! Nå vet jeg også at selv om jeg står fast, så kommer skrivinga tilbake, for jeg har vært gjennom det så mange ganger. Jeg klarer å sette det som skjer mer inn i en sammenheng, og ha et litt mer overordnet blikk på det hele.

Eivind: Jeg jobber like tungt og traust som jeg alltid har gjort og jeg kjører på det samme drivstoffet: Et sterkt ønske om at språket skal fange tid og nærvær. Jeg sørger ofte over at jeg ikke har en større metodisk selvtillit, at jeg kan har en taktikk, en formasjon å gå ut i. Jeg tror mange forfattere etter en bokutgivelse tenker at den neste boka skal hvert fall plottes skikkelig på forhånd så man slipper alt styret, men så ender man med å gjøre ting akkurat like tungvint. Jeg skriver hele tiden planene og ideene mine i stykker når jeg jobber med et manus. Jeg lar den samme typen intuisjon overstyre ideene om det skjer noe magisk i skriveøyeblikket, nå som i 2009. Men jeg har nok blitt tøffere på å stå i en usikkerhetstilstand. Å ha skrevet, redigert og publisert noen bøker gjør at man får tillit til prosessen; man veit hvert fall hva en bok er om ikke annet.

Hva tror du det å vinne Vesaasprisen har gjort for deg?

Kjersti: Det gir en trygghet å få en slik annerkjennelse, som er viktig, fordi skrivinga i så stor grad handler om tvil og usikkerhet. Jeg skjønte det ikke da jeg fikk den, men prisen er også viktig i forhold til den andre delen av forfatterarbeidet – på hver festival jeg har deltatt på senere har den blitt nevnt. Og selv om folk ikke nødvendigvis har et forhold til prisen i utlandet, så får man en slags tyngde. En pris er noe som blir stående, og dermed har den en nytteeffekt på senere bøker også. Sånn er det jo.

Eivind: Når man får Vesaas så blir man kalt inn til årsmøtet i Forfatterforeninga. Man blir så å si kastet inn i sentrum av norsk litteratur, der Solstad og Wassmo sitter på første rad og gliser. Jeg husker veldig godt at da jurylederen leste opp begrunnelsen for tildelingen og sammenlignet perspektivet i boka mi med Tarkovskij – en filmskaper jeg da var opptatt av med alle sine svimlende minnesarbeider. Bare det å bli parallelført med noen som henger så mye høyere enn meg selv føltes så stort. Det betydde at jeg gjennom språket, håndverket mitt, innså at jeg kunne nå mennesker utenfor meg selv.

Du vant jo sammen med en annen forfatter, og det har jeg tenkt er en litt snodig greie. Det betyr jo at dere har en ting til felles med hverandre, som for eksempel resulterer i at dere på Æ Å blir programmert i sammenheng med hverandre. Har du gjort deg opp noen refleksjoner rundt dette?

Kjersti: Jeg opplevde det som positivt, at jeg liksom hadde en kollega å tre inn i den litterære offentligheten med. Litt som med klassekamerater, så hører man sammen, på et vis. Og Eivind er jo en som inviterer, for eksempel til Litteraturfest Levanger, og det har gitt oss en tilknytning underveis. Jeg gleder meg veldig til å se snakke med ham om skrivinga på Æ Å.

Eivind: Jeg synes det har vært fantastisk, og det står vel noe sånt i de første dedikasjonene vi skrev til hverandre: «me and you forever». Vi ga jo ut andreboka ganske samtidig også så vi følte ei stund at vi fulgte hverandre, før Kjersti rykka. Men det var bedre å være to, fordi det ga et større rom for opplevelsen. Jeg husker vi gikk rett ut og fikk redaktørene våre til å spandere noen smellvakre drinker på oss. Det var så fint og overveldende. Men rent skrivemessig er vi vel flinke på to ulike måter. Kjersti har det eneste kombinasjon av både være en nydelig forfatter og et nydelig menneske, og det har vært veldig fint å se hvordan hun har utviklet forfatterskapet sitt, og hvor langt hun har nådd. Og jeg føler at selv om vi gjør ulike ting, så forholder vi oss til hverandre på mange måter.

Eivind og Kjersti  gjester begge Æ Å Trondheim litteraturfestival 14.–16. mars. Sammen skal de samtale om forfatterskapet sitt, romanens muligheter og hvordan det er å være menneske i dagens samfunn, fredag 15. mars kl. 19.30. Samtala er en del av Norsk Forfattersentrums arrangementsrekke i Bokåret 2019, "Finn din sjanger".

MØT KJERSTI PÅ Æ Å:

15.03.19, kl. 19.30: Tinnjubileum: Mennesket blant mennesker. Samtale med Eivind Hofstad Evjemo.
15.03.19, kl. 22.30: Jo fortere jeg går jo mindre er jeg. Framføring med Kim Rysstad.
16.03.19, kl. 20.00: Fire leser høgt: Kjersti Annesdatter Skomsvold, Hilde Johansen, Camara Lundestad Joof og Asbjørn Stenmark.

MØT EIVIND PÅ Æ Å:

14.03.19, kl. 20.15: Tre leser høgt: Jan Wagner, Eivind Hofstad Evjemo og Marte Huke.
15.03.19, kl. 19.30: Tinnjubileum: Mennesket blant mennesker. Samtale med Kjersti Annesdatter Skomsvold.
16.03.19, kl. 12.00: Hvor faen ble de av? Foredrag om Dag Skogheim (1928–2015)
16.03.19, kl. 19.00: Evjemoforelesninga: Eivind Hofstad Evjemos forfatterforelesning.

LES MER OM Æ Å TRONDHEIM LITTERATURFESTIVAL OG SE FULLSTENDIG PROGRAM.
KJØP FESTIVALPASS OG ENKELTBILLETTER.

‍