Poesibilen som idé oppstod allerede i 2002 da Ted Granlund var på en biltur i Sverige. Idet han suste forbi en politibil som sto på en avkjørsel ved veien, tenkte han: Det kunne nå være hyggelig å bli stoppa i en poesikontroll en gang! I 2004 svingte Ted ut på veiene i Elverum med den første poesibilen. Etter hvert kom Teds kamerater og poesikolleger Endre Ruset og Joakim Kjørsvik med på laget.
I 2015 var poesibilen blant annet ute på turné i regi av Den kulturelle skolesekken (DKS) og Ungdommens kulturmønstring (UKM). Ted, Joakim og Endre har besøkt videregående skoler og ungdomsskoler med opplesninger og skrivekurs om poesi. De har lest dikt for elevene, men enda viktigere: Elevene har selv fått skrive sin egen poesi.
Poesi med hestekrefter
Ted, Endre og Joakim ble kjent med hverandre på Buskerud folkehøgskole. Alle tre hadde allerede da en brennende interesse for poesi, og alle tre visste at de ville bli forfattere. Men hvorfor dette engasjementet for poesi? Og hvorfor er poesi så viktig at det bør fraktes inn i skolene med hestekrefter?
– Poesi er en intuitiv, umiddelbar sjanger, forklarer Endre. Det er også en sjanger som tvinger folk til å fatte seg i korthet. Sånn sett egner den seg godt for opplegg i skolen – på to til tre timer har vi skapt avsluttede tekstoppgaver. Produksjonen vår viser ungdommene at de faktisk har et forhold til poetiske tekster allerede, for eksempel sangtekster. I mange sammenhenger er diktanalyse den eneste praktiske erfaringen de har med poesi, og dette er ofte ganske fremmedgjørende. På kurset vårt får de skrive selv: Det blir et ekte møte mellom eleven som poet og poesien. Eleven er delaktig på en helt annen måte, og vi ser at denne måten å uttrykke seg på er motiverende og spennende.
– Det er også viktig at formidlingen er levende og fleksibel. Opplegget er alltid tilpasset den gruppa vi møter, og vi kjører aldri det samme opplegget to ganger på rad. Dermed blir det levende og inspirerende for oss også. Vi er jo på mange måter en gjeng med guttunger, med de styrker og svakheter som vi har, og det tror jeg at folk liker. At det ikke kommer noen stivbeinte poeter i dress som skal lese uforståelige tekster. Selv om vi kommer med dikt på innerlomma, finner vi kontaktpunkter. Å ha felles erfaringer å snakke om er vesentlig. Jeg for min del er opptatt av all slags idrett, og det er et fint utgangspunkt. Da finner vi fort noe vi kan snakke om, enten det er badminton, fotball eller cricket. Ted droppa ut av skolen, og mange elever kjenner seg igjen i det å være skolelei. I tillegg til å være poesibilsjåfør og interessert i mekking er han også bilberger, og dette synes mange er spennende. Bilberger og poet. Det er en sjelden kombinasjon.
Poesibilmagi
Fra en spontan tanke i 2002 har poesibilen nå funnet sin form. – Det har blitt kjempebra, sier Ted. – Nå har poesibilen blitt akkurat det jeg hadde ønsket meg. Jeg synes det er artig og givende å jobbe med ungdom på denne måten. – Hva skjer med publikum i møte med poesibilen? Endre smiler: – Folk blir ivrige og entusiastiske, og mange vil ta bilde av bilen. Vi opplever rett og slett at det er litt magisk. Poesi i seg selv kan oppleves om både introvert og lukket. Overraskelsesmomentet i poesibilen løser problemet.
– Humor er et viktig virkemiddel, men vi tuller aldri med innholdet, presiserer Ted. – Poesien tar vi på dypeste alvor. Men innpakningen har vi mye moro med!
Finner fortellingene
– Hvordan har opplegget fungert? – Responsen har vært over all forventning, svarer Endre. Vi har rett og slett blitt rørt, mange ganger. På videregående besøker vi elever i alle studieretninger fra byggfag, mekk og kunst til elektro og studiespesialisering. Poesibilen passer for absolutt alle. Det finnes fortellinger også der norskfaget tradisjonelt ikke har stått så høyt i kurs – gjennom poesiopplegget vårt finner vi frem til disse historiene. Elevene blir inspirert til å fortelle uansett, og vi ser at det fungerer.
– For mange er poesibilen det første møtet med poesi utenom diktanalyse i norskfaget. Hvert møte er unikt og spennende, ikke minst for oss selv. Vi kommer alltid med en stor nysgjerrighet på hva elevene vi si oss. Vi er der for å lære dem å skrive om seg selv, å fortelle sine historier.
– Et vesentlig element er at elevene leser tekstene sine høyt for hverandre, og for mange er dette helt nytt. En lærer vi snakket med, var overrasket over resultatene. En jente i klassen hans som aldri hadde lest noe som helst høyt, hadde stor glede av å delta. Læreren var begeistret over at jenta hadde kommet over denne barrieren.
– Bare denne høsten har vi møtt hundrevis av elever, forteller Ted. Noen ganger er det dem du minst venter det av, som fatter den største interessen.
Støtte til fremdrift
Poesibilens turneer i 2015 har vært støttet av Fritt Ord, Sør-Trøndelag fylkeskommune, UKM og midler fra Litteraturbruket. Hva har midlene fra Litteraturbruket gått til? – De har gått til ny registerreim på bilen, sier Ted. – Og det har sikret oss 100 000 nye driftssikre kilometer på veiene i poesiens tjeneste. – Så her kan man si at prosjektstøtten virkelig har gikk fremdrift i prosjektet? – Det kan man, smiler Ted. – Og det å ha bilen på veiene i trygg forfatning er jo det viktigste for oss: Poesibilen er portåpneren, kontaktpunktet og installasjonen vi formidler med og omkring.
Har dere noen tips til andre som skal lage DKS-produksjoner? – Skal du skape en produksjon, er det viktig at ideen din kommer fra et sted, at den har en genuin glød, og at du brenner for den, sier Endre. Det må ligge et ønske i bunnen, noe du virkelig har lyst til å formidle. Du kommer til å møte skarpe folk; du blir fort gjennomskuet hvis du har noe som ikke henger sammen. Det må være ekte.
Parkeringsbøker og poesibekjenter
Ted har eget trykkeri, og dette muliggjør produksjonen av parkeringsbøker uten alt for store kostnader. Men parkeringsbok? Det høres jo unektelig litt skummelt ut? – Parkeringsbøkene er et fleksibelt konsept, forklarer Ted. De kommer ut i flere varianter. Når vi har vært på en skole, samler vi sammen tekster som elevene har skrevet, og trykker dem i en parkeringsbok. Denne sender vi tilbake til skolebiblioteket, så kan elevene se og lese resultatet der. Det å komme på trykk i en ekte bok som finnes på biblioteket, er stort for mange – det blir mer ekte. Vi håper også at dette skal være en inspirasjon til videre skriving. Sette i gang egne skriveprosesser. Dette er målet vårt: At så mange som mulig skal bli poesibekjenter, altså kjent med poesi gjennom dette prosjektet.
Også i et verdenspolitisk perspektiv er poesibilen relevant, avslutter Endre. Vi bidrar til mer poesi i gatene. Og vi tror synlig poesi er vel så viktig som synlig politi.
