Mandag kom beskjeden om at NRK legger ned poesiprogrammet «Diktafon». I tospann med programleder Annelita Meinich, ble P2-programmet i 2014 tildelt Norsk Forfattersentrums poesiformidlingspris, Wergelands åre. Styreleder i Forfattersentrum, Per Olav Kaldestad, hyllet den gangen programmet for i årevis å ha «presentert eit breitt spektrum av gode diktarar på ein grundig og entusiastisk måte».

«Diktafon» har nettopp utmerket seg ved å gå dypt, der kulturmagasiner flest sikter bredt. I stedet for kjappe, overflatiske innslag, har «Diktafon»-programlederne (to av dem selv poeter) i snart et tiår dybdeintervjuet norske diktere. For poetene har dette vært en unik mulighet til å presentere arbeidet sitt grundig. For poesilesere i mange deler av landet, den eneste arenaen der de får høre dikterne lese opp og snakke i mer enn fem minutter om diktergjerningen sin.

I et intervju med Klassekampen 1. februar, sier fungerende kulturredaktør i NRK, Marius Hoel, at P2 «er nødt til å fornye [seg] og treffe nye målgrupper». Som formidlingsorganisasjon deler vi Hoels ønske om å få poesien ut til flest mulig. Vi lurer likevel på hvilke planer P2 har for oss som allerede leser poesi? Er nye målgrupper viktigere enn gamle? Og ikke minst: Hva skjedde med "Ja, takk, begge deler"?

Marius Hoel avslører i samme intervju at NRK arbeider med en fornyelse av P2. Blant annet vil det i vår dukke opp et nytt ettermiddagsprogram hvor også poesien vil være viktig. Problemet med slike magasinprogrammer, er at journalistene sjelden har tid til å introdusere mer enn noen få hovedelementer i hvert enkelt innslag. Poesien er et uttrykk som ofte taper på denne typen tabloid redusering. Den er også en sjanger med et dedikert publikum som fortjener et program som ikke undervurderer lytteren. «Diktafon» har vært et slikt program, og norsk kulturliv trenger flere, ikke færre programmer som «Diktafon».

‍