I 1964 slo det politiske Norge alarm. Det var bare gått fire år siden kong Olav åpnet NRK Fjernsynets første sending, og folk fikk rett og slett ikke nok av å stirre på boksen som hadde fått hedersplassen i så mange hjem. TV-en gikk på bekostning av andre kulturformer, og særlig nyskrevet, norsk litteratur.
«Det er en dyp følelse i oss alle av at noe farlig ligger i luften (...), og at dette farlige stråler inn til selve kjernen av vår særnorske kultureksistens,» slo læreren og høyremannen Erling Fredriksfryd fast i Stortinget.
Politikerne visste å handle. Einar Gerhardsens Ap-regjering opprettet Norsk Kulturråd og innført innkjøpsordningen, og da den borgerlige Borten-regjeringen fikk makten i 1965 innførte de momsfritak på bøker, det mest kostbare grep som noensinne er gjort for litteraturen vår.
I dag kan vi smile over denne voldsomme frykten for det nye mediet, men samtidig skal vi beundre handlekraften datidens politikere la for dagen. For utfordringene vi står overfor nå, er av en størrelsesorden hvor det virkelig er grunn til å slå alarm: PISA begynte å måle norske 15-åringers leseferdigheter i år 2000. Leseferdighetene har aldri vært målt så dårlig som nå. Blant ti år gamle gutter er en av fire(!) på de aller svakeste lesenivåene. 16 prosent av jentene. Hva betyr det? Jo: «Resultatene viser at mange elever mangler strategier for å avgjøre om de kan stole på en tekst eller ikke,» skriver kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun i Leselyststrategien, som regjeringen la fram under Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai. «Elever som presterer på de laveste nivåene i PISA står i fare for ikke å kunne tilegne seg den nødvendige kompetansen de trenger for videre arbeid og studier.»
Dette er alvor. For dette skjer altså i en tid hvor samfunnet stiller stadig høyere krav til utdanning. Det skjer i en tid som krever god språkforståelse, det være seg i møtet med NAV, i appen du bruker for å få sendt ungene på trening, i de digitale henvendelsene fra skolen og ikke minst i arbeidslivet.
Og enda mer tankevekkende: Det skjer i en tid hvor autoritære regimer er på fremmarsj, regimer som ønsker å påvirke våre meninger og våre holdninger, regimer som ønsker å undergrave vårt demokrati og våre liberale verdier. Det skjer i en tid hvor utviklingen av kunstig intelligens er eksplosiv – en teknologi ladet med muligheter for å misbrukes, for å manipulere og å feilinformere.
Vi er glade for at regjeringen har utarbeidet en Leselyststrategi. Dessverre er det for lite, og det er for sent. 300 millioner kroner til lærebøker er kjærkomment, men det på ingen måte nok til å stanse den digitale bølgen som har veltet over norske klasseværelser. 50 millioner for å styrke norske skolebiblioteker tilsvarer i underkant av 80 kroner pr grunnskoleelev, og er en sum som blekner i forhold til svenskenes milliardsatsing, med lovfestet rett til utdannede bibliotekarer og bemannede skolebiblioteker.
Så er det alle dem som ikke en gang er nevnt. Det er ikke bare barn og unge som trenger en leselyststrategi. For nye nordmenn er litteraturen en kilde til å forstå det samfunnet de skal være en produktiv del av. For mange minoritetsgrupper skaper litteraturen tilhørighet og selvforståelse. Og for fellesskapet er litteraturen en viktig del av vår identitet, av vår kultur og vår historie.
Når vi så vet at lesingen også i den voksne befolkningen faller i stort monn kan vi ikke annet enn å slå fast at vi er skuffet. Hvordan skal vi sikre at minoritetsspråkene våre løftes fram? Hvordan skal vi sikre at innbyggerne i distriktene kan forsyne seg av den samme litterære menyen som i byene? Når vi vet at forskjell i leseferdigheter skaper til dels store klasseforskjeller – hvordan kan vi som samfunn da ikke satse mer på lesing?
En leselyststrategi må bestå av tiltak for hele livsløpet. Ung som gammel. Besteforeldre, unge voksne, minoritet og majoritet. I barnehagene og i skolene. På bibliotekene, i litteraturhusene, på litteraturfestivalene, på eldresentrene og i samfunnsentrene. En leselyststrategi må inneholde varige planer for å bygge en robust struktur for litteraturformidling, for kunnskapsformidling og for møter mellom lesere og forfattere. En leselyststrategi må sikre arenaer for meningsbryting, for kritiske diskusjoner og for samfunnsforståelse.
Bare slik kan vi møte de utfordringer hver enkelt av oss, og storsamfunnet vi alle er en del av, kommer til å bli stilt overfor.
Norsk Forfattersentrum setter pris på at regjeringen lover å styrke satsingen på aktører som formidler litteratur til barn og unge, Den Kulturelle Skolesekken og tilskuddsordningene for litteraturformidling. Men vi frykter at Leselyststrategien skal bli en hvilepute. Aldri før har det vært viktigere å sikre at Norges befolkning leser godt, leser kritisk og leser mye. Det gjelder uansett om du er seks eller seksti. Leselyststrategien er et steg i riktig retning, men heller ikke mer. Vi er ikke i mål.
