«Det var en tid da bøker var like viktig som matpakke og gummistøvler. Jeg vokste opp på 1970-tallet og opplevde at tid var noe man egentlig hadde for mye av. Mellom alt det faste i en gutts liv, skole, aktiviteter, det daglige livet, var det noe som het fritid. Tiden da man kjedet seg. 70-tallet var kjedelig, vi måtte finne noe å fylle det med og det fyllet var ofte bøker. Biblioteket hadde bøker de mente vi burde lese. Bøker om ungdom som passet på dyrene hjemme på gården eller hjalp folk med å flykte fra tyskerne. Ingen gadd å lese de bøkene. I bæreposer fra S-laget eller K-kjøpmannen fantes bøkene vi ville lese. Bøker med myke omslag med fargerike tegninger på, bøker om cowboyer ute i det ville vesten, hvor skurkene hadde skumle navn som «Meksikaner-Joe» eller «Knivstikker-Billy». Det var bøker om gutter på vår egen alder, gutter som oppklarte forbrytelser politiet sto maktesløse overfor, gutter som bodde i forsteder ute i det store Amerika. Landet hvor alle hadde telefon og TV på rommet sitt, hvor mor var opptatt av hagelaget eller med å organisere veldedighet for fattige langt borte, hvor skolene ble stengt hvis det falt snø og familien hadde minst to biler alle som hadde passert seksten år kunne kjøre rundt i. Det var historiene fra Utopia og jeg slukte dem. Det ble inngangen min til litteratur. Hvem som hadde skrevet bøkene la jeg aldri merke til, de hadde nok navn like uvirkelige som historiene de skrev. Vi byttet bøker med hverandre, ofte hele bæreposer med bøker, alle leste bøker. Bøker og blader. Tegneserier og fiction. Det var 1970-tallet.

Et par ti-år seinere ble jeg selv forfatter. Jeg startet med å skrive historier som lignet dem jeg selv hadde lest, jeg skrev om forbrytelser og elleville skurkejakter. Men i den virkeligheten jeg vokste opp i var det ingen millionærdøtre som ble kidnappet av nifse forbrytere, jeg tror ikke det fantes millionærdøtre der i det hele tatt. Vi hadde ikke noen Chevrolet Impala i oppkjørselen, en uregistrert moped var det eneste alternativet til tråsykkelen eller bussen. Virkeligheten i Odda lignet ikke på den vest for Rio Grande. De første historiene mine ble heldigvis bare lest av meg selv. Men etter hvert slapp barndom og ungdom taket og ble bakteppet i det jeg selv kunne skildre, i mine fortellinger, i det jeg skrev og det jeg ville skrive. Jeg kunne fortelle om en oppvekst med drøm om cowboyliv, om en ungdomstid med moped og kviser, om vaklende føtter på veien mot voksenlivet. Historien om bøkene i slitte bæreposer ble en del av min fortelling. Til slutt ble det til egne bøker.

Den første boka jeg hadde skrevet kom i posten en dag i mai.

Det var da verden skulle dreie seg om meg, jeg kunne vise fram en gul novellesamling og fortelle alle at det var jeg som hadde skrevet den, det sto mitt navn på forsiden og jeg var forfatter. Ei nabodame, som aldri pleide å hilse, stoppet meg og sa at hun hadde lest i avisa at jeg hadde blitt forfatter. Jeg kunne sole meg i min egen glans. Solskinnet tok raskt slutt. Riktignok ble jeg intervjuet i noen aviser, til og med noen av de store og boka ble anmeldt nokså mange ganger, men det ble ikke noe oppstyr. Folk stoppet meg ikke på gata, ingen snudde seg på butikken. Muséet hvor jeg arbeidet arrangerte en stor, internasjonal kongress akkurat i de dagene og kulturministeren kom på besøk. Jeg regnet med at hun, det var hun med de veldig side skjørtene, straks ville kjenne igjen navnet mitt når jeg presenterte meg og nevne at hun visste at jeg var forfatter. Hun gjorde ikke det. Vel hadde jeg blitt forfatter, jeg hadde gitt ut ei bok, jeg hadde vært innom på biblioteket og sett at den sto i hylla. På alfabetisk plass, etter forfatternavn, rett ved siden av Frid Ingulstads bøker. De hadde den i bokhandlene også, min mor var til og med innom bokhandelen i Odda for å sjekke om de hadde den inne. De hadde et eksemplar, de også. Men det ble ikke noe oppstyr, ingenting skjedde.  

Var det det hele? Var ikke forfatterlivet mer enn dette? Ei tynn, gul bok, som fikk stå i fred i hyllene og en forfatter like anonym som han hadde vært før boka kom ut? Var ikke det jeg hadde skrevet om like spennende som historiene om «Meksikaner-Joe» og «Knivstikker-Billy»? Jeg hadde skrevet om det som var, eller burde vært mitt liv, det fantes der. I boka jeg hadde skrevet og som Gyldendal hadde gitt ut. Var dette alt?

Men så ringte telefonen min. Jeg flappet ned frondekselet og trakk ut antenna på min svarte Motorola 5200 og svarte antagelig «Ingvaldsen, værsågo». Mannen som ringte het Frank. Han fortalte om en forening for forfattere, slike som meg, han lurte på om jeg ville bli medlem. Det ville jeg, selvsagt ville jeg det. Og så fortalte han meg at de, Norsk Forfattersentrum, arrangerte møter mellom forfattere, slike som meg, og resten av verden, publikum, de som ville lese og høre fra bøker. Han lurte på om jeg kunne tenke meg å lese opp på noen slike arrangementer. Selvsagt kunne jeg tenke meg det, det var ikke noe i hele verden jeg kunne tenke meg mer. Han nevnte steder og datoer. I Stavanger og i Bergen. Selvsagt ville jeg det. Men det var et problem, jeg kom til å være litt indisponert den høsten disse arrangementene skulle finne sted, myndighetene og jeg hadde ikke helt sammenfallende syn på norsk forsvarspolitikk og jeg var dømt til fengsel for å nekte militæret.

— Det må vi da kunne ordne, sa Frank i telefonen.

Og slik ble det. Jeg fikk permisjon fra hard time soning på firemannsrom i Sandeid Arbeidskoloni og kunne ta hurtigbåten til litteraturarrangementer hvor jeg fikk opptre sammen med Ingvar Ambjørnsen, Lars Saabye Christensen og Tore Renberg. Jeg ble kjent med andre forfattere som debuterte det året, jeg traff dem som skrev om bøker i avisene, jeg ble intervjuet i radio og møtte folk som arbeidet med å formidle litteratur. Plutselig var dette en del av meg, plutselig var jeg i en flokk som visste hvem jeg var. Jeg var en del av litteraturen. Tilbake i fengselet hadde en av betjente hørt meg i radio og var plutselig på fornavn med meg. Resten av soningen gikk raskt.

Noen ville at jeg skulle besøke skoler for å snakke om det jeg holdt på med. Et par bokhandlere ba meg komme for å signere bøker. Jeg ble bedt på debutanttreff i Oslo, sammen med de andre nybegynnerne. Noen inviterte meg til seminar på Lillehammer, et seminar hvor ferske forfattere skulle møte de erfarne. Ganske mange spurte meg om planene for den neste boka mi. Den neste boka mi ... Jeg hadde ikke engang tenkt tanken.

Dette er lenge siden. Men det ble det som ble livet mitt. Norsk Forfattersentrum har sendt meg ut til dem bøkene er til for, til biblioteker, til festivaler og ikke minst skoler, jeg må ha besøkt tusenvis av dem. Det har blitt et sted mellom 60 og 70 bøker, noen av dem oversatt til fremmede språk, jeg har reist med litteraturen min på kryss og tvers i landet vårt, besøkt steder man knapt skulle tro eksisterte. Men også til land langt borte, jeg har møtt statsministere, presidenter og kongelige, jeg har truffet Nobelprisvinnere og kjente artister. Men, mest av alt, jeg har truffet, om og om igjen, dem jeg skriver bøker for. Dem jeg håper skal lese og få litt ut av det jeg har tastet ned og som har blitt til bøker.

Det hender av og til at jeg kjenner igjen blikket til en guttunge på tolv. Verden byr nok ikke på så mange muligheter til å kjede seg nå for tiden, men, der inne i blikket ser jeg noe av den samme undringen og gleden over en historie som jeg følte for femti år siden. Da er jeg glad for at det finnes mennesker som har som oppgave å sørge for at barn og bøker, barn og forfattere får anledning til å møtes.

For min del begynte det med bæreposer fulle av kiosklitteratur, et forlag som ga meg sjansen og en telefon fra en mann som heter Frank.»