Her er hele innlegget:

Kjære kulturminister og kjære alle som har kommet hit.

Få kunne forutsett de voldsomme endringene som har skjedd de siste 20 årene. Da snakker jeg ikke om digitaliseringa eller internasjonaliseringa, ei heller om fragmentering eller dedifferensiering. Nei, jeg snakker om den voldsomme interessen folk viser for å møte kunsten og kunstnere i flotte bygg i hele landet. Åpninga av Litteraturhuset for vel ti år siden markerte et taktskifte i en trend som bare har økt i styrke, og som dette huset vi står i nå understreker.

Min bekymring er innholdsprodusentene. For mens en stadig større andel av kulturbudsjettet går til de faste og økende utgiftene til vedlikehold og lønnskostnader, er levekårene til kunstnerne begredelig. Dette gjelder både rent økonomisk, men også psykisk. Ikke noe yrke i Norge rapporter om dårligere psykisk helse enn kunstnere. Jeg tror det handler om hvilke vilkår kunsten skapes under.

Det kan ta to år å skrive et teaterstykke og honoraret tilsvarer knapt en halv årslønn. Hvorfor ber ikke teatersjefene produksjonslederen sin om å jobbe for kvart lønn i noen år? Hvorfor er det naturlig at en redaktør kan være hjemme med sykt barn og motta hundre prosent lønn, mens forfatteren i samme situasjon får null?

Vi har aksepterer et klasseskille i kulturlivet, mellom de som tilrettelegger og støtter, og de som skaper. Den ene parten har all trygghet, den andre tar både all risiko og skaper alt innholdet.

Så hva bør en kulturmelding si om dette?

Kulturmeldingen bør anerkjenne at kunstnerne har sakket akterut og at det er på tide å løfte dem. Vi må rigge de ordningene vi har for framtida, og utvikle nye. Vi trenger en åndsverkslov som tar kunstnerne på alvor og en boklov som skaper forutsigbarhet for forfatterne.

Men vi må også få i stand et nytt sosialt sikkerhetsnett for norske kunstnere. Vi bør initiere trepartssamarbeid mellom kunstnerorganisasjonene, produsentleddet og staten som kan resultere i robuste og framtidsrettete pensjonsordninger.

Vi bør gjøre dette mens vi også greier å videreutvikle den kulturelle grunnmuren; korpsene, folkebibliotekene, skolebibliotekene og musikkskolene, slik at barn fra alle samfunnslag kan få tilgang dem, for det er herfra kunsten skal få gro.

Og hvorfor trenger vi dette?

Vi trenger det for å rekruttere nye stemmer inn i kunsten. Vi trenger det fordi ungdom som leser mindre går glipp av verdifull innsikt og kunnskap, fordi presset fra internasjonale kulturuttrykk bare vil bli sterkere. Og fordi: Uansett hvordan folk i framtida vil konsumere fortellinger, musikk og visuelle uttrykk, så trenger vi folk som kan skape disse uttrykkene, som skal fylle alle de flotte rommene i landet vårt.

Dersom denne kulturmeldingen staker ut en kurs der vi kan få på plass noen helt elementære rettigheter, slik at kuratoren og kunstneren, forfatteren og redaktøren, musikeren og produsenten kan ha samme mulighet til å ta risiko, vil vi ha skapt en helt annen virkelighet, akkurat slik god kunst kan gjøre.

Takk for meg!

‍