Linda Klakken er forfatter og journalist, som i sine diktbøker lar oss møte både det nære og det fremmede som kjente størrelser. Hun debuterte med dokumentarboka Den siste beatpoeten om sitt møte med Lawrence Ferlinghetti i 2010 og har siden gitt ut diktsamlingene Mamma, kone slave og Skriv ferdig boka om livet ditt. Vi tok en prat med Klakken for å finne ut av hvilke holdepunkt hun orienterer seg ut fra i tilværelesen og litteraturen, og akkurat hva det er som er så fascinerende med Beatpoetene.
Hvem er det vi møter i bøkene dine?
I "Mamma, kone, slave" skriver jeg om livet med familien min i Oslo, kona mi og datteren min Ella. Som regel er det menneskene som er nærmest meg som går igjen i diktene, men i fjorårets "Skriv ferdig boka om livet ditt" zoomer jeg ut og skriver om 18 år gamle Adam Zamjatin, en andregenerasjons innvandrer på østkanten. Det var viktig og interessant å flytte fokuset bort det såkalte dikter-jeg-et den vinteren jeg skrev boka.
I begge diktsamlingene dine kan vi følge mennesker som beveger seg i periferien av hverdagen til folk flest. Er det viktig for deg å vise fram det som ligger på siden av de kjente sfærene?
Det er vel heller nettopp det at folk som leser bøkene mine raskt skjønner at hverdagslivet til dem jeg skriver om ikke nødvendigvis skiller seg så langt fra deres egne liv. Det finnes ikke noe som er normalt lenger. Vis meg en normal familie, liksom. I begge bøkene viser jeg hvor like vi egentlig er, alle sammen, uansett hvem vi er eller hvor vi kommer fra. Alle har hjerter og rødt blod i årene.
Litteraturen har lært meg at jeg ikke er alene. At vi er i samme båt, alle sammen. Det finnes en slags trøst i det.
Hva er det som fascinerer deg med beat-poetene?
Kort sagt skriver de på en måte slik du eller jeg ville snakket til vennene våre. Om de generasjonsløse temaene kjærlighet, identitet, tilhørighet, smerte, vennskap og politikk. De ville forandre verden, gjøre den bedre. Og for min egen del har jeg ingen andre ambisjoner enn nettopp at bøkene mine kan være med på å gjøre verden til et litt mer ålreit sted.
Hvordan skiller det å reise i litteraturen seg fra det å reise i det virkelige liv?
I litteraturen kan du oppholde deg i et alternativt univers så lenge du ønsker, om du bare fortsetter å lese bøker. For en stakket stund trenger du ikke å forholde deg til virkeligheten. Alt er mulig i bøkene. Å reise i virkeligheten kan være utmattende, men også fint, for du bruker sanseapparatet fullt ut, med alt det innebærer. Men en reise tar alltid slutt, og så må man hjem til regningene. Kanskje det er en av hovedforskjellene, at den fysiske reisen er midlertidig, mens bøkene varer så lenge du vil.
Hvilke holdepunkt orienterer du deg ut fra?
Det som holder meg gående, er kunnskapen om at livet er kort. Det er en hårfin balanse mellom om å komme seg så fort man kan dit man vil, og å være tilstede i øyeblikket, altså leve langsomt. Utover det tror jeg på åpenhet, vennlighet og medmenneskelighet.
Tekst: Hanna Malene Lindberg
Forfatterportrett: Heidi Furre
https://forfattersentrum.no/arrangement/httpwww-forfattersentrum-noarrangementae-trondheim-litteraturfestival-2015/
