‍

Frøydis Sollid Simonsen (f. 1983) skriver og tegner, men skulle gjerne vært biolog. I verkene Hver morgen kryper jeg opp fra havet og Dyr, sortert etter alder skildres møtet mellom menneskene og naturen. På bloggen nestensomentegneserie.blogspot.com kan man følge hennes møte med verden i tegnet versjon. Midt mellom disse mediene og tankene står Frøydis, så vi hørte litt om hvordan det var der i krysningspunktet.

I dine verk beveger vi oss hele tiden på grensen mellom menneskene og naturen, hvordan ble det slik?

Jeg tror det er en slags søken etter en større sammenheng å sette meg selv og livet i. Og naturen er jo en veldig umiddelbar kobling. Det er ikke sånn at verden består av mennesker på den ene siden og natur på den andre - jeg jobber mer med å utforske at vi er natur, at vi har en plass i naturen. Mer enn at jeg jobber opp mot naturvitenskap handler det om en søken etter virkelighet. Finnes det noe som er sant, noe man kan lene seg på? For meg er det opplagt å bruke disse tankene når jeg skriver.

Hvordan har du fått din kunnskap om naturen?

Jeg har alltid vært veldig opptatt av dyr og natur, og har søkt kunnskap aktivt. Da jeg var liten observerte jeg mye, klatra i trærne, fulgte humler med øynene. Jeg skulle egentlig gjerne vært biolog. Og ett år før jeg begynte å skrive Hver morgen kryper jeg opp fra havet tok det litt av. Jeg leste utrolig mye, og jobbet for å finne biter som passet sammen.

Har du et miljøaspekt når du skriver?

Jeg tenker at det aspektet kommer av seg selv, når man er en bevisst samfunnsborger. Når man vet hva som foregår og er klar over sin egen plass i naturen, at vi ikke er adskilte – da tror jeg ikke man kan la være å bry seg. Og jeg håper jo de som leser det jeg skriver kan føle at de er en del av verden.

Du jobber mye med både skrift og tegning, hvordan er det å være i det krysningspunktet?

Det er en kombinasjon som passer meg veldig godt. Det å veksle mellom tekst og tegning er en dynamisk måte å jobbe på. Når man er lei av det ene, så har man det andre – de driver hverandre. I tillegg gir arbeidet med tegneserier og litteratur tilgang til to veldige forskjellige miljøer, og det er givende å være med i begge.

Hvordan skiller det å reise i litteraturen seg fra det å reise i det virkelige liv?

Når man reiser i litteraturen får man stoppe når man vil. I tillegg kommer man veldig nærme det man observerer, man trenger dypere inn. Når man reiser fysisk blir det ofte mye på overflaten. Det er jo spennende det også, men i litteraturen kan man komme inn i noens tanker. Det gjør man sjeldent når man reiser, med mindre man reiser hjem.

Hvilke holdepunkter orienterer du deg ut fra?

For et års tid siden var jeg i en ulykke, der det var snakk om et par sekunder margin for at det ikke skulle gått så bra. Etter det har jeg tenkt mye på det å virkelig være til stede, være her og nå på en måte.

Tekst: Hanna Malene Lindberg

Forfatterportrett: Nedim Husic

https://forfattersentrum.no/arrangement/httpwww-forfattersentrum-noarrangementae-trondheim-litteraturfestival-2015/

‍