‍

Hvordan er det å skrive for barn?
Det er kjempegøy. Men samtidig er ikke bøkene jeg skriver for barn de typiske barndomsbøkene. Generelt tenker jeg veldig lite på hvem som skal lese bøkene; å skrive bøker i seg selv er så vanskelig, å skrive for en spesifisert målgruppe gjør det enda mer komplisert.

Hva er det som gjør kategorien «barnebok» for snever for dine verk?
Noen av bøkene ble oppfatta som voksenbøker da de kom. Særlig Det første barnet på månen som jeg skal lese opp fra under Æ Å tøyde grensene for hva en barnebok kan være. Forholdet mellom voksne og barn i den boka kan oppfattes som veldig brutalt. Barnelitteratur er tradisjonelt en sjanger hvor man ender opp i det trygge, men det har ikke jeg tatt så mye hensyn til.

Jeg synes barnebøker skal være like uforutsigbare som all annen litteratur. I det ligger det jo en viss spenning, både for leseren og for meg. Det er noe med det å gå i gang med en bok og ikke ha peiling på hva som ligger i kortene. Da kan ende opp i det skumle, eller i noe som er skikkelig koselig.

Hvordan var ditt forhold til litteratur som barn?
Bøker betydde nesten ingenting. Jeg følte lenge at de som leste godt eide litteraturen. Jeg brukte lang tid på å forstå at det ikke er noen som eier litteraturen, selv om de kan alle navnene. Bøker er en fin ting å interessere seg for, uansett hvor fort du leser.

Du har skrevet dokumentarer og barnebøker, hvordan utfyller de hverandre?
Den store fordelen med å skrive en dokumentarbok etter så mange barnebøker er at jeg ikke er så redd for å dumme meg ut. De beste svarene får du når du tør å stille helt ærlige og dumme spørsmål. Det handler ikke om å gjøre seg dum, men om å være så dum som man er.

Da jeg skrev Bygdepolitikk, som var et bestillingsverk fra Randaberg kommune,  ønsket de seg nok en slags hyllest over hvor flinke politikerne hadde vært, men jeg skrev heller en bok om hva en bygd kan være i dag. Jeg er ikke så begeistra for hele nostalgigreia, at alt var så mye bedre før. Jeg liker kyst veldig godt, for eksempel, men synes den moderne kysten er like inspirerende som den gamle.

Hva er det du ønsker å formidle med bøkene dine?
Bøkene mine har egentlig ingen hensikt.

Hvordan skiller det å reise i litteraturen seg fra det å reise i det virkelige liv?
Jeg er veldig dårlig på å reise, jeg skal jo ikke noe sted. Så da er det enklere å reise i litteraturen. Men jeg trenger ikke reise ut i verden, for meg er det nok å reise i norsk litteratur.

Hvilke holdepunkter orienterer du deg ut fra?
Det er i stor grad familien, den tryggheten den representerer. Ved å være trygg der kan jeg gjøre mer utrygge ting i litteraturen.

Tekst: Hanna Malene Lindberg

‍